2.1. Legemiddelformer

legemiddel-13
Med legemiddelform menes den ytre formen av det ferdige legemiddelet slik det skal brukes av pasienten. Det kan være tabletter, stikkpiller, miksturer, injeksjoner osv. Hvilken form som velges er avhengig av hvilken sykdom som skal behandles, og egenskapene til virkestoffet i legemiddelet som skal brukes. For eksempel kan man ikke gi Insulin som tabletter, da det vil ødelegges av enzymer i munn, svelg og mage før det blir absorbert. Derfor må Insulin gis som injeksjon. Valget av legemiddelform er videre avhengig av hvor rask virkning man ønsker og også hva som passer pasienten best.
De kravene vi stiller til legemiddelformen er at:

  • det skal være enkelt å bruke
  • legemiddelet skal tas opp i kroppen (absorberes) på riktig måte og i riktig hastighet
  • det skal være beskyttet mot nedbrytning ved lagring

Et legemiddel består av et virkestoff, dvs den kjemiske forbindelsen som gir effekt, og fyllstoff, dvs stoffer som binder virkestoffet sammen til en tablett, oppløsningsmiddel i miksturer, salvegrunnlaget (fettet) i salvene etc.

Videre deler vi legemiddelformene inn i lokalt virkende eller systemisk virkende legemidler. Det er alltid legen som avgjør hvilket legemiddel og i hvilken form som skal benyttes. Din oppgave som hjelpepleier / omsorgsarbeider eller helsefagarbeider vil være å observere behandlingen og eventuelle problemer med denne, og rapportere dette tilbake til lege eller syke-/vernepleier. Det er igjen lege som bestemmer eventuelle endringer i behandlingen.

Lokalt virkende legemidler:

Med lokalt virkende legemidler menes at det påføres der det skal ha effekt.

Øyedråper / øyesalver / øyebadevann

Disse brukes til lokal behandling av øyelidelser som grønn stær, grå stær, infeksjoner, allergier etc. Det er viktig å unngå at disse midlene blir tilført forurensninger. Derfor må man ha god dryppeteknikk. Midlene har ikke ubegrenset holdbarhet. Øyebadevann er laget i engangsbeholdere, og skal ikke lagres i åpnet tilstand (dvs kaste resten etter bruk!). Øyedråpeflasker og øyesalver skal merkes med pasientens navn og bare brukes til denne pasienten, og med datoen for den dagen de tas i bruk. De er holdbare i 1 måned etter anbrudd. Er ikke flaska tom på dette tidspunktet, skal den likevel byttes ut !

Nesedråper / nesespray for forkjølelse og allergi

Disse midlene virker på slimhinnen i nesen. De skal selvfølgelig også merkes med pasientens navn. Nesedråper / spray for allergi er holdbare til påstemplet dato, også etter anbrudd, og brukes gjerne i hele allergiperioden. Ved bruk av nesedråper / spray til behandling av forkjølelse (Otrivin®, Zymelin®, Dexyl® og Rhinox®) må man passe på at de bare brukes i inntil 10 dager i strekk, og ikke flere ganger om dagen enn det som er angitt på pakningen eller oppgitt av legen. For mye og for lang tids bruk vil medføre skade på neseslimhinnen. Denne skaden vil oppleves som tett nese, og man vil ønske å bruke mer nesespray. Dette vil raskt føre en inn i en ond sirkel, og det blir vanskelig å slutte med legemiddelet. Blir ikke pasienten kvitt den tette nesen etter 10 dagers bruk, bør det diskuteres med lege om eventuelt annen behandling skal iverksettes. Nesespray /dråpeflaske bør ikke spares til neste forkjølelse!

Øredråper

Dryppes i ørene for lokal behandling i ytre øregang.
Øyedråper, øredråper og nesedråper finnes også i engangsbeholdere, disse anbefales ofte til bruk ved institusjonene.

Salver og kremer

Salver har virkestoffet oppløst eller fordelt (blandet) i fett. Salver brukes på tørre hudområder. Fettet legger seg utenpå huden som en hinne, og gjør at huden tar vare på egen fuktighet.
Kremer består av en blanding av fett og vann og et hjelpestoff som gjør at disse fasene kan blandes (emulsjon). Virkestoffet er løst i enten fettet eller vannet. Kremer trekker lettere inn i huden, og for behandling av væskende sår bør man velge krem. Da vil virkestoffet kunne blande seg med kroppsvæsken, og dermed lettere komme til for å tilhele såret.

legemiddel-14

Liniment, oppløsning og lotion

Det lages linimenter og oppløsninger til bruk på huden eller for eksempel i hodebunnen. Dette er ofte stoffer oppløst i vann eller finfordelt i annen væske (suspensjon). I en suspensjon vil virkestoffet falle til bunnen av flaska mellom hver bruk. Det er derfor veldig viktig å riste flaska godt før man tar den i bruk. Et eksempel på en suspensjon er Hvit vask eller Sinkliniment. En lotion er en tyntflytende krem, altså en emulsjon. Denne bør også ristes før bruk.

Vagitorier

Dette er stikkpiller til bruk for lokal behandling i skjeden.

Legemidler til inhalasjon

Vi tenker da først og fremst på legemidler til behandling av astma. Inhalatorene brukes for å få virkestoffet ned i lungene, slik at de gir lokal virkning der. Det finnes flere forskjellige inhalasjonssystemer, og det er viktig at du får opplæring på det systemet som er i bruk hos din pasient. Du må huske på at noe av dosen kan bli liggende i munn / svelg, og at det derfor er viktig å skylle munnen godt etter bruk. Spesielt gjelder det inhalasjon av steroider (Pulmicort®, Flutide® og lignende).

Suppositorier / stikkpiller

Stikkpiller brukes både som legemiddelform til lokal og systemisk behandling. Lokalt virkende stikkpiller er de som brukes til behandling av hemoroider. Det diskuteres ofte hvilken vei en stikkpille skal settes i endetarmen, butt eller spiss ende først. Her er ingen vedtatt regel, det som er viktig er at hele stikkpillen kommer inn i endetarmen og blir der uavhengig av hvilken vei den settes!

Systemisk virkende legemidler:

Med systemisk virkende legemidler menes at virkestoffet skal over i blodbanen og føres med kretsløpet til stedet det skal virke. Dette kan være tabletter, miksturer, injeksjonsvæsker, stikkpiller og plaster.

Tabletter

Tabletter er den enkleste legemiddelformen for å oppnå systemisk virkning. Hver tablett inneholder nøyaktig dose, og normalt vil den være lett å svelge med et glass vann. Det er enkelt, rent og greit. Tabletter med samme virkestoff kan lages i flere styrker. Det angis på pakningen med antall mg virkestoff i hver tablett (for eksempel Nozinan® 5mg, 25 mg og 100mg). Det er selvfølgelig særdeles viktig at den som gjør i stand dosen (syke-/vernepleier) tar riktig styrke!
Hvis en pasient har svelgeproblemer må du diskutere dette med syke- / vernepleier. Syke- / vernepleier vil sammen med legen og/eller i diskusjon med farmasøyt avgjøre om tablettene skal knuses. Årsaken til dette er at det finnes så mange forskjellige tablettslag, og man skal være 100 % sikker på at en tablett kan knuses før man går til det skrittet.

legemiddel-01

Når pasienten ikke vil ha medisiner

Husk at du ikke skal “lure” medisin i en pasient hvis pasienten tydelig gir uttrykk for at han/hun ikke ønsker medisinen. Å blande medisin i mat uten å informere pasienten er slik luring. Pasienter med samtykkekompetanse kan velge å avstå fra helsehjelp, men skal i de tilfeller forklares konsekvensen.
Hvis pasienten ikke har samtykkekompetanse, og motsetter seg behandling, reguleres hva pleiepersonell kan gjøre i pasient- og brukerrettighetsloven. Fra 1/1-09 ble det innført egne regler i pasientrettighetsloven kapittel 4 A, som skal følges i tilfelle spørsmål om bruk av tvang.

Vanlige tabletter

Virkestoffet og hjelpestoffer er presset sammen til en tablett uten mer ”fiksfakseri”. Tablettene kan være med eller uten delestrek. I utgangspunktet er det ment at tablettene skal svelges hele, men disse tablettene kan deles, knuses eller tygges uten at virkningen skades. Noen virkestoff har forferdelig smak, eller kan irritere/skade munnslimhinnen (for eksempel penicillin kan påvirke den normale bakterieflora). Slike tablettene dekkes med et filmlag eller sukkerlag for å kamuflere vond smak eller skadelig effekt, og de kalles drasjeer. Hvis filmen knuses vil selvfølgelig den vonde smaken komme fram. Vanlige tablettene vil normalt virke etter 15 – 30 minutter.

Kapsler

Kapsler er pulver eller flytende væske i en hylse av gelatin eller lignende. Legemiddelformen velges for legemidler det er vanskelig å lage tabletter av, eller hvis flytende legemidler smaker så vondt at man må kapsle dem inn (eks. Trankapsler) Noen pulverkapsler kan åpnes og pulveret blandes med syltetøy eller lignende, men i utgangspunktet er de ment for å bli svelget hele. La pasienten drikke litt vann før kapselen tas slik at munn og svelg er fuktig. Da er det lettere å svelge kapselen.

Depottabletter / depotkapsler

legemiddel-15
Disse er laget for at virkestoffet skal avgis litt etter litt. Virkningen vil holde seg lenger, og det medfører at man kan gi færre doser. Depottablettene kan være av forskjellig slag.
Depottablett med plastskjelett: Dosen vaskes ut av skjelettet over tid, og plastskjelettet kan komme helt ut igjen. Må svelges hel.
To-lags depottablett: En kjerne med legemiddel er dekket med en film, et lag til med virkestoff ligger utenpå. Tabletten avgir to doser. Må svelges hel.
Depottablett laget av pellets: Tabletten inneholder små korn som hver avgir dose litt etter litt. Disse tablettene kan deles eller eventuelt smuldres (dvs deles i små biter) og blandes i for eksempel en teskje syltetøy. Men de må ikke knuses eller tygges.
Depotkapsel kan være kapsel fylt med depotpellets, eller kapselhylsen kan være laget av et materiale som slipper virkestoffet gradvis ut.
Hvis depottabletter knuses eller tygges vil langtidseffekten ødelegges, og pasienten vil få hele dosen på en gang. Det vil kunne medføre overdosering og bivirkninger.

Enterotabletter / kapsler

Tablettene / kapslene er laget med en film eller et ”skall” som ikke oppløses av syre, og som derfor må over i tarmen for å bli oppløst. Hensikten er å beskytte mageslimhinnen for legemidler som kan være skadelige (eks. Albyl-E®, Napren-E®), eller å beskytte legemiddelet for den skadelige magesyren. Enten kan hele tabletten være dekket av den syreresistente filmen, eller tabletten er laget av pellets hvor hvert enkelt korn er dekket av slik film. Kapslen kan eventuelt være fylt med slike pellets. Det tar lengre tid før tabletter av denne typen virker, fordi tabletten må vente på at mageinnholdet tømmes over i tarmen før den blir løst opp. Det kan ta 1 – 2 timer etter tablettinntak før virkning oppnås.
Også disse tablettene skal svelges hele, men de som er laget av pellets kan deles eller smuldres. De må ikke knuses eller tygges, for da vil virkestoffet komme ut i magesekken likevel.

Resoribletter

Dette er tabletter som skal legges under tungen, og som derfra blir sugd opp i blodbanen. Disse gir veldig hurtig effekt (effekt etter 1-2 minutter). Mest kjente eksempel er nitroglyserin.

Tyggetabletter

Disse er gjerne store og smakfulle og er beregnet til tygging. Syrenøytraliserende midler som Link® og Novaluzid® er av denne typen. Tyggetablettene vil gi rask effekt fordi de ikke trenger å vente på å bli oppløst i magesekken.

Brusetabletter

Tablettene er store og skal løses i vann før inntak. De gir hurtig virkning fordi legemiddelet allerede er oppløst. Noen smertestillende midler (Paracet®) samt slimløsende midler (Bronkyl®) finnes på denne formen.

Smeltetabletter

Dette er tabletter som oppløses på tungen, og virkestoffet svelges sammen med spytt. Dette er et godt tilbud til de som ikke kan svelge tabletter. Smeltetabletter vil kunne smelte i håndflaten, og de skal aldri legges i dosett fordi de vil ”forsvinne”.

Flytende legemidler til systemisk bruk (miksturer)

Som oftest er miksturene oppløsninger eller suspensjoner. Styrken angis som mg/ml, og dosen pasienten skal ha angis i ml. Miksturene er ofte tilsatt smaksstoffer og sukker slik at de skal være lettere å svelge. Husk at suspensjoner (virkestoffet er finfordelt i væsken) må ristes kraftig før du tar ut dosen. Hvis du ikke rister, vil de første dosene nesten ikke inneholde virkestoff, mens de siste vil være en tjukk masse med virkestoff.
Det er viktig å bruke riktig måleutstyr for å måle opp nøyaktig dose. Det skal alltid følge med riktig måleutstyr til miksturene fra apoteket. En måleskje brukes til doser på 2,5 og 5 ml, mens et målebeger har inndelingen 5 ml, 10 ml og 15 ml. Bruk av teskje eller spiseskje bør unngås, da man ikke vet akkurat hvor mye disse inneholder. For mindre doser enn 2,5 ml anbefales bruk av målesprøyte. Husk at man bør skylle munnen etter inntak av flytende legemidler slik at ikke rester blir liggende igjen.

Legemidler til bruk i endetarmen

Det finnes stikkpiller og klyster til bruk i endetarmen. Noen av disse er ment til lokal behandling av for eksempel hemorroider. Men man bruker også denne legemiddelformen for å oppnå systemisk behandling. Det er spesielt nyttig for pasienter som er kvalme eller bevisstløse. Dessuten er det en grei måte å gi legemidler til barn på.

En stikkpille består av virkestoff som er finfordelt eller oppløst i stikkpillemassen. Denne massen kan være fett eller et annet stoff som lar seg smelte i kroppstemperatur. Stikkpillen føres inn i endetarmen, hvor den smelter, og virkestoffet løses opp. Virkestoffet absorberes til blodbanen og blir ført med blodet dit det skal virke. Husk, det spiller ingen rolle hvilken vei stikkpillen settes, bare hele stikkpillen går inn i endetarmen!

Med klyster tenker man først og fremst på lokal behandling for tømming av tarmen. Det finnes også legemidler ment for systemisk virkning gitt som klyster. Da er legemiddelet oppløst eller finfordelt i en væske, og dette innføres i endetarmen med en klystertube (eks. Stesolid® klystertuber). Dette gir en raskere effekt enn stikkpiller som må smelte før virkestoffet er frigitt. Når man setter et klyster er det viktig å holde tuben sammenklemt når den tas ut av endetarmen slik at innholdsstoffet ikke blir sugd ut igjen.

Plaster til systemisk bruk

legemiddel-19
Plaster benyttes når man ønsker jevn tilførsel av legemiddel over lengre tid. Det kan være tilførsel av østrogen til kvinner i overgangsalder, nikotin til røykeavvenning, ved behandling av Alzheimersdemens eller smertestillende til pasienter med kreft. Plastrene er vanligvis laget for tilførsel av legemidler i ett til tre døgn. Plasteret bør settes på tørr, frisk hud, gjerne på overkroppen eller hoftepartiet. Man må variere plasseringen av plasteret, da huden blir irritert og sår der plasteret har stått. Plasteret fungerer som et lager for legemiddelet. Under plasteret vil huden bli fuktig, og dermed vil porene i huden utvides. Dette letter passasjen for legemiddelet gjennom huden og over i blodbanen.

Legemidler til injeksjon

Det bør være svært strengt vurdert hvem som skal få sette injeksjoner. I de fleste tilfeller er injeksjoner brukt ved alvorlige lidelser, og disse bør håndteres av lege eller sykepleier. Med god opplæring kan også hjelpepleiere / omsorgsarbeidere /helsefagarbeidere sette insulin. Dette kan forsvares ved at det er en fast behandling som gis over tid. Pleieren har anledning til å bli godt kjent med pasienten og dennes diabetes. Som nevnt innledningsvis, trengs spesiell opplæring i legemiddellære innen diabetesbehandling, før en skal påta seg slike oppgaver. Den enkelte institusjon, hjemmetjeneste eller kommune skal ha retningslinjer for hvilken opplæring som skal gis.

Det er tre ulike måter å sette injeksjoner på. Noe settes under huden, og det blir angitt med forkortelsen s.c som står for subcutan og betyr direkte oversatt ”under huden”. Videre finnes intramuskulære injeksjoner (forkortes i.m) hvor legemiddelet injiseres i en muskel. Til sist nevnes intravenøs injeksjon (forkortes i.v) der legemiddelet settes rett i blodet i en vene.

For alle typer injeksjoner kreves spesielt mye kunnskap om legemiddelet som skal gis og måten det skal settes på. Det skal lite til for at det blir feil, som eksempel kan det nevnes at en vanlig feil ved insulindosering er at man leser doseringen 6 IE (internasjonale enheter) som 61 E (enheter). Dette er ti ganger for høy dose og livsfarlig!

Det bør være lege eller sykepleier som setter injeksjoner på pasientene. Som hjelpepleiere eller omsorgsarbeider bør du ikke påta deg oppgaven med å sette andre injeksjoner enn eventuelt insulin, og da under forutsetning av at du har fått spesiell opplæring i dette.