J Antiinfektiva til systemisk bruk

legemiddel-22
For å få forståelse av denne gruppen som blant annet omhandler alle antimikrobielle legemidler trengs en del definisjoner:

Infeksjoner:

Sykdom som skyldes mikroorganismer som bakterier, sopp og virus.

Antimikrobielle midler:

Dette er gruppen legemidler som virker mot infeksjoner forårsaket av mikroorganismer. Antimikrobielle midler deles i gruppene antibiotika og kjemoterapeutika.

Antibiotika:

Antimikrobielt middel som produseres av mikroorganismer som for eksempel penicilliner.

Kjemoterapuetika:

Kjemisk (syntetisk) framstilte forbindelser som påvirker cellevekst og celledød for både mikroorganismer og humane celler. Denne gruppen omhandler dermed både antimikrobielle legemidler og cytostatika (midler som brukes i kreftbehandling).

Antimikrobielt spekter:

Antimikrobielle midler sies å være smalspektret eller bredspektret. Et smalspektret middel virker mot et lite antall mikroorganismer, mens et bredspektret virker mot mange ulike mikroorganismer. Et bredspektret middel vil med andre ord drepe flere mikroorganismer, og vil påvirke normalfloraen av bakterier i kroppen i større grad enn et smalspektret. Det er derfor en fordel å benytte et smalspektret der mikroorganismen er kjent. Ved ukjent mikroorganisme vil bredspektret benyttes.

Resistens:

Ved høyt forbruk av antimikrobielle midler kan mikroorganismen tilpasse seg legemiddelet slik at det ikke lenger virker optimalt. Mikroorganismene utvikler resistens. Dette er et problem fordi man må til med sterkere skyts for å bli kvitt kjente bakterier og dermed lege sykdommen. Derfor har Norge som et av få land en svært streng politikk for bruk av antimikrobielle midler, og det er ikke utviklet så mange resistente stammer som i andre europeiske land. Men også her oppstår det jevnlig infeksjonstilstander med resistente gule stafylokokker (en type bakterier) hos pasienter.

Bruk av antiinfektiva

Ved behandling med disse midlene, er det viktig å følge doseringen nøye slik at kroppen får jevn tilførsel av legemiddel. På den måten hindrer man oppvekst av bakterier mellom dosene. Behandlingens varighet vil avhenge av infeksjonen, og legen må ta stilling til hvor lenge pasienten skal behandles.

 

Aleksander Fleming oppdaget i 1922 at en muggsopp kalt Penicillum notatum hindret formering og drepte bakterier. Dette dannet grunnlaget for utvikling av det første renframstilte penicillinet som lot seg produsere i større mengder. Fleming fikk sammen med sine kolleger Nobelprisen i medisin i 1945.

J01 Antibakterielle midler til systemisk bruk

Det finnes baktericide eller bakteriostatiske midler. Baktericide midler dreper bakterier, mens bakteriostatiske hemmer vekst og formering av bakteriene. I gruppe J01 finnes begge typer midler.

J01A Tetracykliner

De benyttes blant annet ved bakterielle luftveisinfeksjoner, kronisk bronkitt og mykoplasmainfeksjoner. De er sjelden førstevalg, men kan være nyttige der andre mer smalspektrete midler ikke virker.

Virkning:

e er bredspektrede og har bakteriostatisk virkning ved å hemme mikroorganismens proteinsyntese (proteinproduksjon).

Bivirkninger:

Kvalme, brekninger og diaré, og midlene bør derfor tas til et lett måltid. Samtidig må melkeprodukter ikke inntas sammen med legemiddelet fordi dette vil redusere opptaket av legemiddelet fra tarmen til blodet. Samtidig bruk av syrenøytraliserende midler, jern (Fe++) og kalsium (Ca++) må unngås av samme grunn.

J01 C Penicilliner

Penicilliner er ofte førstevalget ved enkle infeksjoner i øvre luftveier. Penicillinene er utviklet og forbedret siden Fleming oppdaget det første pencillinet i 1922. Dagens penicilliner er langt mer stabile og de inndeles etter den type bakterier de skal virke mot.

Virkning:

Disse midlene hemmer bakterienes evne til å lage ny cellevegg, og bakteriene kan dermed ikke vokse og formere seg, og de vil dermed dø ut. Midlene er derfor baktericide.

Bivirkninger:

Det er vanlig å få diaré ved penicillinbehandling. Årsaken er at disse midlene også påvirker den naturlige bakteriefloraen i mage og tarm. Denne magereaksjonen er helt normal og må ikke forveksles med allergisk reaksjon på penicillin. En allergisk reaksjon vil vise seg ved utslett, feber og i alvorlige tilfeller anafylaktisk sjokk.Penicilliner absorberes dårlig fra mage- /tarmsystemet og de bør tas utenom måltider for best mulig opptak.

J01 E Sulfonamider og trimetoprim

Legemidlene i denne gruppen brukes ved ukompliserte urinveisinfeksjoner. Trimetoprim kan benyttes alene eller i kombinasjon med sulfonamidene.

Virkning:

Sulfonamider og trimetoprim virker på to påfølgende trinn i bakterienes DNA-syntese og er bakteriostatiske hver for seg, men får baktericid effekt i urinen på grunn av kombinasjonen og høy konsentrasjon.

Bivirkninger:

Vanligste bivirkninger er kvalme og brekninger, men også utslett (allergisk reaksjon) kan forekomme.

J01 F Makrolider

Disse midlene brukes ved samme type lidelser som penicillinene (infeksjoner i øvre luftveier). I tillegg virker de mot mycoplasma. Makrolidet erytromycin er det mest brukte og dette kan være et godt alternativ til barn og til personer med penicillinallergi.

Virkning:

Makrolidene hemmer bakterienes proteinsyntese og er derfor bakteriostatiske.

Bivirkninger:

Det er få bivirkninger forbundet med legemiddelet, det vanligste er magesmerter, kvalme og diaré. Legemiddelet bør inntas like før måltid.

J01 M Kinoloner

Flurokinolonene ciprofloxacin og ofloxacin blir brukt mot kompliserte urinveisinfeksjoner og gonoré, når penicillin ikke er effektivt. Disse brukes sjelden av barn og ungdom, fordi de kan påvirke veksten. Solarium og sterkt sollys bør også unngås.

Virkning:

Flurokinoloner stopper syntesen av bakteriens DNA, og er baktericide midler.

Bivirkninger:

Mage/tarmplager er vanlig, og også bivirkninger knyttet til sentralnervesystemet, som hodepine, tretthet og svimmelhet. Pasienten vil bli sensitiv mot sollys.

J01 X Andre antibakterielle midler

I denne gruppen finnes Hiprex ®, som benyttes profylaktisk (forebyggende) mot gjentagende urinveisinfeksjoner (UVI) i de nedre urinveiene. Dette legemiddelet virker i nyrene direkte ved at det dreper bakterier i urinen og indirekte (bakteriostatisk) ved å surgjøre urinen. Ved bruk av Hiprex® bør man måle pH i urinen for å se om den bør ytterligere surgjøres ved f.eks. å gi C-vitamin.
Ved akutt nedre urinvesinfeksjon benyttes midler i de andre gruppene i J01, særlig bredspektrede penicilliner som Selexid®, kinoloner som Ciproxin®, og kombinasjons-preparatet Trimetoprim-Sulfa®.