N Nervesystemet

legemiddel-20

N02 Analgetika

I denne gruppen finnes de smertestillende midlene, utenom NSAID-midlene som ble omtalt overfor (gruppe M). Smertebehandling er komplisert fordi smertens opprinnelse kan være forskjellig, og smerteopplevelsen er også ulik fra person til person. Smertestillende midler deles i gruppene opioider som er sterktvirkende midler som virker via sentralnervesystemet, og andre analgetika (ikke-opioide) som er svakere, og som virker både perifert og sentralt, det vil si på prosesser som er utenfor eller i sentralnervesystemet.

N02 A Opioider

I denne gruppen er morfin og alle andre sterktvirkende legemidler som ligner på morfin. I tillegg til å være smertestillende vil disse midlene påvirke pasientene slik at de blir sløve. Legemidlene tilhører enten reseptgruppe A – narkotiske midler (Morfin®, Dolcontin®, OxyContin®, Reltebon®, Oxycodone®, Ketogan®, Durogesic® o.a.) eller reseptgruppe B (Kodein®, Paralgin Forte®, Nobligan®, Tramadol® o.a.) for andre avhengighetsskapende midler (se kap. 1.2). Det er derfor kontroll med forskrivning og bruk av denne typen legemidler.

Virkning:

Opioider virker på spesielle smerteområder (reseptorer) i sentralnervesystemet og dermed direkte smertedempende. Dessuten virker de sløvende slik at smerten oppfattes mer diffust. Legemidlene brukes ved sterke smerter som ved alvorlige skader, før, under og etter operasjoner eller ved behandling av kreftrelaterte smerter.

Bivirkninger:

Vanligst er kvalme, oppkast og forstoppelse. I tillegg virker de hemmende på hosterefleksen (utnyttes i hostesafter) og de virker hemmende på respirasjonen. Midlene gir som regel døsighet, sløvhet og konsentrasjonsproblemer. Bivirkninger av denne type er mest uttalt i begynnelsen av behandlingen. Forutsatt samme dosering vil disse som regel avta etter noen dager. Pasienter som bruker slike midler skal derfor være spesielt oppmerksomme på at de kan være en fare for seg selv og andre hvis de kjører bil eller betjener avanserte maskiner. Høyt forbruk og lang tids bruk vil ofte medføre avhengighet.

Legemiddelformer:

Smertebehandling kan være langvarig og vondt for mange pasienter. Utvikling av ulike legemiddelformer er en måte å bedre smertebehandlingen på. Aktuelle legemiddelformer er tabletter, depottabletter, resoribletter, injeksjoner, plastere, smertepumper osv (se kap… side…).

Kombinasjonspreparater:

Det er vanlig å bruke en kombinasjon av sentraltvirkende og perifertvirkende midler. Dette ses i legemidlene Paralgin forte® og Pinex forte® som begge er kombinasjon av paracetamol og kodein. Med disse midlene hemmer man smerten på to forskjellige måter, og dette gir ofte en god smertelindring. Ved slik behandling vil selvfølgelig bivirkninger fra begge typer stoffer forekomme og man må være spesielt oppmerksom.

N02 B Andre analgetika og antipyretika

Denne gruppen omfatter de vanlige smertestillende midlene som det kan kjøpes en liten pakke av uten resept (Aspirin®, Paracet®, Pinex®, Fanalgin®). Midlene er ikke ufarlige selv om tilgangen er lettere, og alle må ha respekt for også disse legemidlene (se kap. 1.2).

Virkning:

Disse midlene virker hovedsakelig perifert, det vil si på prosesser utenfor sentralnervesystemet. De har smertestillende og febernedsettende (antipyretisk) effekt.

Bivirkninger:

Ved riktig bruk av svake smertestillende midler ses svært få bivirkninger. Aspirin (acetylsalicylsyre) kan muligens gi etseskade på mageslimhinne (som omtalt under gruppe M01 NSAID). Langvarig bruk eller høye doser av paracetamol (Paracet®, Pinex® etc.) kan medføre alvorlig leverskade. Disse midlene bør brukes med forsiktighet til pasienter med nyre- og leverskade.

N03 Antiepileptika

Epilepsi skyldes funksjonsforstyrrelser i hjernen og grupperes i flere ulike typer. Generaliserte anfall oppstår samtidig i begge hjernehalvdeler og kan gi korte anfall uten kramper (petit mal) eller lengre anfall (flere minutter) med kramper (grand mal). Partielle anfall er anfall som starter i avgrensede områder. Disse kan være enkle, hvor bevissthet ikke påvirkes eller mer komplekse, hvor man mister bevisstheten. Status epilepticus oppstår hvis pasienten får flere anfall etter hverandre uten å komme til seg selv mellom anfallene.

Epilepsibehandling er en spesialistoppgave, og det kan ta tid før beste behandling er funnet. Målet med forebyggende behandling er anfallsfrihet med færrest mulig bivirkninger. Behandlingen begynner gjerne med ett antiepileptisk middel og dosen økes langsomt til anfallsfrihet er oppnådd. Oppnås ikke dette ved høyeste akseptable dose uten for mye bivirkninger vil et annet middel bli prøvd ut. Ved skifte til annet legemiddel vil man starte opp med det nye, øke til akseptabel konsentrasjon, for så å seponere det gamle langsomt. Noen personer med epilepsi må bruke to eller tre ulike legemidler sammen for å oppnå anfallsfrihet.

Antiepileptiske legemidler brytes ned i lever, og er en type legemidler som ofte kan påvirkes av andre legemidler (interaksjoner). Det er derfor viktig å følge med i behandlingen og ha god dialog med behandlende lege, spesielt dersom personen også har psykisk utviklingshemming. Det er svært viktig at man følger behandlingsregimet nøye, og passer på at dosene blir gitt til samme tid hver dag slik at plasmakonsentrasjonen blir stabil. Når man har ansvar for personer med epilepsi bør det gjennomføres spesiell opplæring slik at det blant annet er kjent hvilke bivirkninger man skal være oppmerksom på.

Til tross for tilpasset behandling kan det oppstå anfall med kramper. Pasientene som opplever anfall får forskrevet krampeløsende legemidler som for eksempel Stesolid® rektalløsning (klystertube som settes i endetarmen). I det siste har det vært tatt i bruk en ny type anfallsbehandling, det er en flaske med midazolamoppløsning. Løsningen gis mot kinnene i munnen, utenfor tennene (buccalt), med en tilpasset doseringssprøyte. Det er viktig at alle som er involvert i arbeid med personer som får epilepsianfall med kramper får opplæring i den forskrevne anfallsbehandlingen. Det skal dokumenteres hvordan opplæring som gis og hvem som har fått slik opplæring. Legemiddelet bør følge pasienten, og det skal alltid finnes en personlig prosedyre med nøyaktig oppskrift på hvordan anfallet skal håndteres og observeres.

N05 Psykoleptika og N06 Psykoanaleptika

Dette er samlebetegnelser for legemidler i gruppene antipsykotika (legemidler mot psykoser), anxiolytika (legemidler mot angst), hypnotika/sedativa (beroligende og søvndyssende legemidler) og antidepressiver (legemidler mot depresjon).

N05 A Antipsykotika

Legemiddelgruppen antipsykotika ble tidligere kalt nevroleptika. Psykoser er alvorlige sinnslidelser med forstyrret virkelighetsoppfatning. Psykoser kan komme etter hjerneskade eller sykdom eller som følge av forgiftninger av enkelte legemidler, av alkohol eller narkotika. Psykoser med slik opprinnelse kalles organiske psykoser. De andre typene psykoser er de funksjonelle som omfatter schizofreni, manisk-depressiv sinnslidelse, paranoide eller reaktive psykoser. Disse skyldes endrede tilstander i signaloverføringen i hjernen uten at dette har en ytre årsak som nevnt over. Symptomene på psykosene er de samme, men de deles i to ulike kategorier. De positive symptomene er blant annet hallusinasjoner, vrangforestillinger og tankeforstyrrelser, mens negative symptomer er sosial tilbaketrekning og emosjonell apati (følelsesmessig likegyldighet). De antipsykotiske midlene har (hovedsakelig) effekt på de positive symptomene.

Det finnes en eldre type antipsykotika kalt førstegenerasjonsmidler, som Fluanxol®, Truxal®, Nozinan® og Haldol®. De siste årene har annengenerasjonsmidlene kommet på markedet. Virkningen på psykoser er ikke så veldig forskjellig, men de har forskjellig profil på spesifikk dempning, beroligende (sedativ) effekt og bivirkninger. Eksempler på annengenerasjonsmidler er Abilify®, Serdolect®, Zeldox®, Zyprexa®, Leponex®/Clozapin® og Risperdal®.

Virkning:

Midlene virker hemmende på signalstoffer i hjernen (dopamin og serotonin) og hemmer derfor impulser og fører til reduserte symptomer, det vil si reduksjon av vrangforestillinger og hallusinasjoner. De har også en virkning som omtales som “spesifikk hemming” som hemmer agitasjon (opphisselse, uro), hyperaktivitet og aggresjon og de virker sedativt, det vil si beroligende.

Bivirkninger:

Ekstrapyramidale bivirkninger er et begrep ved bruk av antipsykotiske midler. Dette omfatter parkinsonlignende symptomer (risting og stivhet), ekstrem rastløshet, og ufrivillige muskelbevegelser (tardive dyskinesier).Antikolinerge bivirkninger er munntørrhet, svetting, synsvansker, obstipasjon (forstoppelse) og urinretensjon (man får ikke tisset).

Alle midlene virker inn på hjerterytmen slik at det er fare for at personer som har (kjent eller ukjent) hjertesykdom kan utvikle livsfarlige arytmier. Kombinasjon med andre preparater som virker inn på hjerterytmen (som f.eks. antidepressiva, antiarytmika og erytromycin (makrolidantibiotika)) bør unngås.

Ved de nye midlene er de tidligere kjente bivirkningene redusert, mens nye er kommet i stedet. Ved bruk av Leponex® /Clozapine® må pasienten gå til jevnlig kontroll for telling av blodplater for å utelukke at pasienten har utviklet agranulocytose (nedsatt antall av hvite blodlegemer). De andre midlene har færre og svakere bivirkninger, men spesielt Leponex® og Zyprexa®, har medført betydelig overvekt.

N05B og N05C Anxiolytika og hypnotika/sedativa

Dette er gruppen for angstdempende/beroligende midler (anxiolytika) og sovemidler (hypnotika). Angst er en tilstand av ubehaglig opplevelse eller frykt i bestemte eller ukjente situasjoner. Søvnforstyrrelser kan bestå av innsovningsvansker, dårlig søvnkvalitet eller tidlig oppvåkning. Både angst og søvnforstyrrelser kan skyldes problemer i hverdagen eller kan være et resultat av somatiske lidelser. For begge typer lidelse er den mest anvendte legemiddelgruppen benzodiazepiner. De deles hovedsakelig i langtidsvirkende og korttidsvirkende. De langtidsvirkende brukes fortrinnsvis ved angsttilstander, mens man ved søvnløshet ønsker et legemiddel som bare virker for den aktuelle natten, og derfor velger korttidsvirkende. Likevel har det vist seg at benzodiazepiner beregnet på søvnproblemer kan være like langtidsvirkende som de angstdempende.

Benzodiazepiner (N05B A og N05C A)

Anxiolytika Stesolid®, Valium®, Vival®
Alopam®, Sobril®
Xanor®
Langtidsvirkende
Korttidsvirkende
Korttidsvirkende
Hypnotika og sedativa Apodorm®, Mogadon®
Imovante® / Zopiclone®
Stilroct® / Zolpidem®
Langtidsvirkende
Korttidsvirkende
Korttidsvirkende

Virkning:

Benzodiazepinene hemmer impulsoverføring i de delene i hjernen som forårsaker angst, samtidig påvirkes andre områder som har betydning for søvnen. Benzodiazepiner som er spesielt egnet for søvnløshet vil ha en viss angstdempende virkning og omvendt. For langtidsvirkende inntrer effekten etter 15 – 45 minutter, og halveringstiden hos voksne er ca 20 timer. For eldre mennesker med annen fordeling av fettvev og vann i kroppen vil halveringstiden kunne være på 80-100 timer. Årsaken til dette er at også nedbrytningsproduktet som lages i leveren virker på samme måte som legemiddelet selv. De korttidsvirkende har halveringstid på rundt 12 timer, og det er færre virksomme nedbrytningsprodukter. De nyere benzodiazepilignende midlene Zopiklon® og Zolpidem® har kortere halveringstid (3-5 timer).

Bivirkninger:

De vanligste bivirkningene er forvirring og døsighet, koordinasjons- og fallproblemer. Årsaken skyldes at legemiddelet sitter lenge i kroppen og medfører betydelig “hang over”. Når man bruker denne typen midler bør man ikke kjøre bil eller benytte annet maskinelt utstyr.

Toleranseutvikling og avhengighet:

Kroppen vil gradvis venne seg til den søvndyssende effekten av benzodiazepiner. Det kalles toleranseutvikling, og fører til at man trenger høyere doser for å oppnå samme effekt. Det vil også etter relativt kort tids bruk utvikles en psykisk og fysisk avhengighet. Derfor bør slike midler brukes under kontroll og bare i kort tid (noen få uker). Seponering av midlene etter lang tids bruk kan føre til abstinenssymptomer som angst, irritabilitet, uro og søvnvansker og legemiddelet bør seponeres gradvis over lengre tid.

Andre anxiolytika

Et antihistamin (Atarax®) er brukt som angstdempende og beroligende middel ved angst, uro og spenning i mindre alvorlig grad. Middelet gir søvnighet, kvalme og munntørrhet, og det gir “hang-over” neste dag. Buspiron (Buspar® og Buspiron®) er et angstdempende middel som virker spesielt ved generalisert angst, men er ikke effektivt ved panikkangst og fobier. Vallergan® er også et antihistamin som ofte brukes ved søvnvansker. Virkning og bivirkninger er som Atarax®.

Andre hypnotika

Det har stadig vært behov for sovemidler med kortere virketid slik at det er mulig å ta en dose om kvelden, og ikke føle seg trøtt dagen etter. Midlene zopiklone (Imovane® og Zopiclone®) og zolpidem (Stilnoct® og Zolpidem®) er de nyeste forsøkene, og er ofte de man velger først ved behov for slik behandling i dag.

Virkning:

Virkningsmekanismen ligner benzodiazepinenes, men halveringstiden er kortere (3 – 5 timer).

Bivirkninger:

Også disse midlene kan føre til tilvenning, dette er noe mindre utbredt for zolpidem. Andre uheldige effekter er blant annet munntørrhet, kvalme, trøtthet, mareritt.

N06 A Antidepressiva

Når en person er deprimert viser det seg ved generell elendighetsfølelse, pessimisme og apati. Pasientene har gjerne lav selvfølelse, føler seg utilstrekkelige, er dårlig motiverte og ubesluttsomme. Depresjoner kan skyldes alvorlig sinnslidelse med skifte mellom maniske og depressive tilstander, de kan skyldes en reaksjon på en uventet og vond opplevelse, eller de kan komme som følge av andre sykdommer i hjernen som blant annet schizofreni og senil demens.

De antidepressive midlene virker ved å øke konsentrasjonen av to av signalstoffene i synapsespalten (serotonin og nor-adrenalin). Dette gjøres ved å hindre nedbrytningen av signalstoffene eller ved å hindre gjenopptak av signalstoffene i nerveendene.

Ikke-selektive monoaminreopptakshemmere (N06A A)

Disse ble tidligere kalt tricykliske antidepressiva, og i denne gruppen finnes legemidler som Anafranil®, Sarotex®, Noritren® og Sinequan®.

Virkning:

Virkestoffet blokkerer reopptaket av noradrenalin og serotonin i synapsespalten, slik at mengden av disse signalsubstansene øker. Virkningen kommer gradvis, og full effekt oppnås først etter 2 – 4 ukers behandling.

Bivirkninger:

Pasienten kan blant annet oppleve munntørrhet, forstoppelse og vannlatningsbesvær. Forvirring og konsentrasjonsproblemer kan oppstå, det samme kan skjelving (tremor), svimmelhet, og hodepine. En annen alvorlig bivirkning er hjerterytmeforstyrrelser.

Selektive serotoninreopptakshemmere (N06A B)

Dette vanskelige navnet forkortes gjerne til SSRI. De mest kjente er Seroxat®, Cipramil®, Citalopram®, Zoloft® og Cipralex®, for andre, sjekk Felleskatalogen!

Virkning:

Serotonin vil bli frisatt fra synapsespalten i hjernen, men noe vil bli tatt opp igjen. SSRI vil hindre dette reopptaket, og dermed vil det være mer serotonin tilgjengelig, og signalene til neste nerve blir sterkere.

Bivirkninger:

Det er noe færre bivirkninger med disse nye antidepressive midlene, men de mest hyppige er kvalme, hodepine apetittløshet og søvnvansker. Bivirkningene er gjerne forbigående.

Interaksjoner:

Disse midlene vil kunne hemme omdannelsen av bl.a. betablokkere (C07), smertestillende midler (N02) og psykofarmaka (N05). Risikoen er størst ved bruk av Fluoxetin®.

Andre antidepressiver (N06 AG og N06 AX)

De nyeste antidepressive midlene som Remeron® og Efexor® er plassert her. Disse har effekt både på serotonin- og noradrenalinnivået, og ser ut til å ha bedre effekt på depresjoner enn SSRIene. Bivirkningene vil være de samme som nevnt over.

N06 D Midler mot demens

Det finnes flere typer demens, men de vanligste symptomene er blant annet tankeforstyrrelser og sviktende hukommelse, tap av orienteringsevne, vanskeligheter med å lære nye ting, sviktende kontroll over adferd, følelser og motivasjon. Legemidler mot demens brukes ved symptomatisk behandling av mild til moderat alvorlig Alzheimers demens, og har som effekt å forsinke utviklingen av sykdommen. Midlene finnes som tabletter eller plaster. Eksempel på plaster er Exelon®. Dette skal byttes daglig. For riktig administrering av plaster, se kap. 2.1.

Virkning:

Disse midlene virker på symptomene på Alzheimers demens ved at de bedrer funksjoner som f.eks. hukommelse, orienteringsevne, språk og oppmerksomhet.

Bivirkninger:

Vanligvis er bivirkningene milde og forbigående. De vanligste er diaré, muskelkramper, tretthet, kvalme, brekninger og søvnproblemer. Det kan også forekomme hodepine, smerte, forkjølelse, mageproblemer og svimmelhet, men det er mindre vanlig.